Det er fortsatt kommunene som leverer størsteparten av de offentlige støttetjenestene. Men nasjonale standarder definerer nå mye av innholdet i det kommunene skal levere, blant annet hvilken teknologi som skal tas i bruk i hjemmetjenesten.

Alle pleietrengende blir tilbudt trygghetspakker. Trygghetspakken består av teknologiske hjelpemidler som kroppssensorer, målere og sporingsenheter som festes til brukeren eller i boligen (smarthusteknologi). Trygghetspakken brukes til kommunikasjon med familie, helsevesen, frivillige organisasjoner eller ambulanse. Den kan også utføre bestemte handlinger når visse hendelser skjer eller alarmer utløses. Trygghetspakken og tilknyttede tjenester kan utvides ved behov.

Regjeringen har utviklet et intensivt e-læringsprogram for etterutdanning av omsorgsgivere, med vekt på hvordan trygghetspakken brukes og tilpasses den enkeltes behov. Programmet er obligatorisk for alle ansatte i omsorgssektoren.

Det er kommunens ansvar å velge trygghetspakke og installere den hjemme hos alle som trenger det. Kommunen har også ansvaret for å følge opp og svare når alarmer på trygghetspakkene utløses.

Gunnar

Gunnar bor i en kommunal omsorgsbolig. Egentlig er Gunnar ennå litt for frisk til å få tilbud om å bo på et slikt sted. Men han bodde i et gammelt, avsidesliggende og upraktisk hus. I tillegg pekte resultatene av den obligatoriske Alzheimer screeningen på at han ganske snart vil komme til å trenge mye mer hjelp i hverdagen. Han takket derfor ja da han ble tilbudt plass her.

På grunn av sin demens har Gunnar fått utvidet trygghetspakken med blant annet en GPS-sender i skoen. Nå kan han gå alle de turene han ønsker, og samtidig vite at de ansatte på senteret alltid vil kunne finne ham.

Beboerne i omsorgsboligen blir godt passet på av en rekke overvåknings- og sikkerhetsfunksjoner. Dører og vinduer låses automatisk, og det er automatisk styring av varme og lys. I tillegg registreres og loggføres en rekke av beboernes aktiviteter. Søvnmønsteret til beboere med søvnproblemer kan kontrolleres via armbånd med søvnsensorer. Når alle disse dataene automatisk blir sammenstilt, er det enkelt for personalet å oppdage avvikende helsetilstand eller atferd, slik at de kan iverksette forebyggende tiltak tidlig.

Gunnar er stort sett med på morgengymnastikken. Resten av dagen holder han seg mest for seg selv, bortsett fra når han spiser på fellesrommet. Helsepersonell ser han bare hvis det skjer noe spesielt. Det er ikke ofte.

Gunnar føler seg både trygg og fri til å gjøre det han selv ønsker. Iblant synes han det er litt ubehagelig å vite at han alltid blir overvåket. Han mener allikevel at tryggheten han føler i hverdagen, veier opp for dette.

Kjell og Laila

Kjell og Laila trenger begge litt hjelp i hverdagen, og behovene deres dekkes delvis av trygghetspakken. Sønnen og svigerdatteren tar seg av resten. Kjell og Laila spiser for eksempel alle måltidene sammen med resten av familien.

Ettersom Kjell har KOLS, følges han jevnlig opp med funksjonstester. All mosjon og alle målinger foregår hjemme, der han følger instruksjoner på TV-skjermen i stua. Etter hver økt sendes informasjonen automatisk til sykehuset. Deretter snakker han med en fysioterapeut og iblant en lege via TV-skjermen. Selv om det er 15 måneder siden Kjell var på sykehuset, føler han at han kjenner de ansatte.

Kjell må gjennomføre et treningsopplegg for å få dekket alle kostnadene til KOLS-utstyret. Han har ikke vært særlig positivt innstilt til dette. Motivasjonen hans økte imidlertid da han fikk ny puls- og lungevolummåler som lagrer og sammenstiller data på en forståelig måte. Det er interessant å kunne følge prestasjonen sin og se at det går fremover.

Laila måler hjerte, blodtrykk og vekt daglig. Hun tenker lite over det, bortsett fra når legen ringer henne fordi resultatene er annerledes enn de pleier. Det gjør at hun føler seg trygg. Laila synes det er litt forvirrende med all medisinen hun må ta. Dosen endres hele tiden. Hun her helt avhengig av pilledispenseren der legen kan angi riktig dose, og mobilappen som minner henne om å ta de riktige pillene til rett tid.

De har etter hvert fått mye teknologi i hjemmet: omsorgspakker, KOLS-utstyr og automatisk pilledispenser. Kjell har kontroll på alt – egentlig bedre kontroll enn det kreves for å bruke utstyret korrekt. Ved feilmeldinger eller hvis han ikke forstår programvareoppdateringer, kontakter Kjell kommunens tekniske support.

Kjell vet at det finnes mange mer avanserte måleapparater og sensorer som han og kona kunne hatt nytte av. Slikt ekstrautstyr er dessverre altfor dyrt for dem, så han må ta til takke med den standardiserte trygghetspakken.

Kjell er litt frustrert. Han synes trygghetspakken er lite oppdatert og kunne vært langt bedre tilpasset hans og konas behov og livssituasjon. Laila er imidlertid svært fornøyd med trygghetspakken. Hun er glad for at hun har en mann som kan hjelpe henne med utstyret.

Anne Berit

Anne-Berit har kommet seg godt etter lårhalsbruddet i fjor. Det kommunale rehabiliteringsopplegget, som foregikk delvis på et kommunalt treningssenter og delvis hjemme, var intensivt og svært effektivt.

Hjemme er fallsensorer koplet inn i alle rom, som en del av den offentlige trygghetspakken. Det gir en god trygghet, synes Anne-Berit. Kommunal helsevakt får video- og lydtilgang til rommet når en sensor varsler fall. Da kan de både se og snakke med henne – og dermed vurdere om de trenger å kjøre hjem til henne for å hjelpe.

Anne-Berit har hele tiden vært skeptisk til å ha kameraer installert hjemme hos seg selv. Men hun innser at det er den beste tryggheten hun nå kan få. Hun må bare stole på at utstyret kun slår seg på hvis det er mistanke om at hun har falt.

I tiden etter operasjonen trengte Anne-Berit ekstra hjelp med praktiske ting. Hun hyrte da inn en advokat som hadde eldrerett som spesialfelt og skulle sørge for at kommunen ga henne den hjelpen hun hadde krav på. Hun fikk blant annet dekket en hjemmehjelp som kom én gang i uken for å ta unna husarbeid og hjelpe til med varebestilling. Hjemmehjelpen registrerte alt de gjorde på mobilen sin, også handlelisten. Rapporten ble sendt til helsetjenesten i kommunen og handlelisten direkte til butikken. Slik fikk hjemmehjelpen rapportert alt med én gang og gjort seg “ferdig” med hver pasient i løpet av hjemmebesøket. Mens hjemmehjelpen loggførte og rapporterte, serverte Anne-Berit kaffe. Hun savner det litt nå som hun nesten er helt frisk og ikke har behov for hjemmehjelp lenger.

Anne-Berit holder kontakten med barn og barnebarn via e-post og chatting. Men hun liker ikke å sitte for mye foran datamaskinen.

Anne-Berit trives bare til en viss grad. Hun kom seg raskt etter lårhalsbruddet. Men trygghetspakken med teknologi har hun ennå ikke vent seg til. Hun tenker stadig med ubehag på at folk skal snoke og se inn i hennes liv uten at hun selv vet om det. I tillegg føler hun seg ofte litt ensom, og hun har hatt små “uhell” for å tilkalle helsevakten, uten at det strengt tatt var så alvorlig.

Scenario 2: Fritt valg

Åpen konkurranse

Dette har skjedd siden 201

I årene etter 2015 utviklet det seg et nytt politisk klima. Offentlige tjenester kollapset nesten på grunn av begrensede økonomiske ressurser og store styringsproblemer i mange kommuner. Alternative måter å organisere helse- og omsorgstjenestene på begynte å prege den offentlige debatten.

I 2020 ble den kommunale omsorgssektoren liberalisert i hele landet. Samtidig vedtok Stortinget et system der pengestøtte til omsorgsmottakere skulle gå direkte til brukeren. Alle som har behov for omsorgstjenester, har krav på pengestøtte basert på vedkommendes helsetilstand. Hver enkelt kan så bruke denne pengestøtten, gjerne sammen med egne midler, for å kjøpe de tjenestene man trenger og ønsker.

Kommunens ansvar er nå å sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud (nasjonale minstemål eller bedre) av omsorgstjenester for de som bor der.

Flere steder blir lokale omsorgstjenester nedlagt, mens enkelte kommuner fortsatt leverer omsorgstjenester i konkurranse med private aktører. De kommunene som virkelig gjør det bra, er de som klarer å skape gode fag- og arbeidsmiljøer. De blir konkurransedyktige både som arbeidsgiver og tjenesteleverandør.

Gunnar

Gunnar kan ikke kjøpe helsetjenester selv på grunn av sin demens. Kommunen har derfor overtatt forvaltningsansvaret for hans statlige pengestøtte, og de har sørget for at han har helseforsikring.

Først plasserte kommunen ham i et stort leilighetskompleks drevet av et internasjonalt selskap. De var svært konkurransedyktige på pris og tilbød en enkel leilighet med massiv overvåkning. Når noe var galt, gikk alarmen av i pleiesentralen i toppetasjen. Men den lave prisen gjenspeilet seg i mangelen på kvalitet. Det var stadige tekniske problemer. I tillegg var det svært lav bemanning og lite tilrettelagte løsninger for fellesaktiviteter og uformelt samvær. Dette gjorde at Gunnar følte seg isolert, og han ble inaktiv og i dårligere fysisk og mental form.

Dette senteret ble stengt da selskapet trakk seg ut fra det norske markedet, og alle beboerne ble nødt til å flytte. Ettersom Gunnar ikke hadde noen pårørende å støtte seg på, ble han prioritert i køen til et av kommunens demenssentre.

Både i fellesarealer og på det personlige rommet og badet gjennomføres en daglig automatisert desinfisering, og hygienen er svært god. I leiligheten er det installert en talebasert dagsplanlegger, som minner Gunnar på når det blir servert mat, når det foregår fellesaktiviteter, når det er passende leggetid med mer. Gunnar har lite kontakt med personalet. Han ordner det meste selv så sant han får disse påminnelsene.

Gunnar har strevd mye den siste tiden. På grunn av sin demens kan han ikke orientere seg i de valgmulighetene som finnes i markedet. I tillegg måtte han flytte, noe som var en stor påkjenning. Heldigvis har kommunen sørget for at han har kommet inn på et godt sted. Man får bare håpe at senteret drives skikkelig, slik at han slipper å flytte igjen.

Kjell og Laila

For noen år siden kjøpte Kjell og kona et større hus sammen med to andre par. Årsaken var at sønnen og hans familie flyttet til en annen del av landet.

De tre parene har gått sammen om å abonnere på en pleie- og omsorgstjeneste. Kjell og Laila kan ringe pleier Anne når de trenger henne. Hun er svært kunnskapsrik og har fast kontakt med de mest moderne private sykehusene.

Når Kjell trenger legehjelp, konsulterer han først fastlegen sin via e-post. Legen kjenner godt til Kjells KOLS-plager og vet å gi ham de riktige rådene. Om nødvendig ber legen det lokale privatsykehuset om å følge opp Kjell hjemme eller på sykehuset.

Den viktigste teknologien Kjell, Laila og kollektivet har, er Internett-forbindelsen. Via TV-skjermen holder de kontakten med venner og familie over hele landet. Kjell og Laila er også aktive på sosiale medier, og de har kontakt med andre KOLS- og hjertepasienter, nettkirken, sønnen og barnebarna. De bruker også skjermen til å leie mange filmklassikere. Kjell irriterer seg iblant over mange av sine gamle venner og kolleger som bare bruker Internett til å skrive e-post og surfe. Han håper de snart vil forstå at Internett kan brukes til langt mer.

Kjell bruker smarttelefonen aktivt. Han er alltid oppdatert på nye apper og sensorer. Når han leser om en sensor eller en app han tror kan være til hjelp mot KOLS-plagene, ber han legen la ham prøve utstyret. Han har funnet og testet flere typer utstyr som er så gode at legen også har anbefalt dem for andre pasienter, som nå bruker dem regelmessig.

Laila tar seg daglige spaserturer ute i frisk luft og er fornøyd så lenge hun kan føle seg trygg på tur. Mannen hennes er bare med henne iblant. Han er i mye dårligere form enn henne. Kjell kjøpte nylig en klokke til henne. Den registrerer skrittene hennes, og varsler ham om Laila faller.

Kjell og Laila er fornøyd med sitt sosiale liv og omsorgen de får. Gjennom fjernbehandling får Kjell god oppfølging i forbindelse med KOLS-plagene. Men Kjell og Laila savner sønnen og barnebarna. Selv om Internett er veldig nyttig, kan det ikke erstatte fysisk nærhet.

Anne Berit

Anne-Berit bor alene og har ofte følt seg ensom og engstelig. For et par år siden begynte hun derfor å bruke av sine oppsparte midler til et mer sosialt liv. Hun tar seg nå råd til en personlig assistent to ganger i uken.

Assistenten hun har nå, heter Jelena og er fra Estland. Anne-Berit ble kjent med henne i fjor. Da byttet hun fra et annet byrå som var dyrt, og som stadig surret med både avtaler og fakturaer. Jelena er pålitelig og hjelpsom, snakker godt norsk og Anne-Berit synes de fungerer fint sammen. Jelena hjelper til med en del praktiske oppgaver, men ofte er hun bare med på tur, kafé, utstillinger eller lignende.

Er det noe Anne-Berit burde skaffe, som den nyttige fallsensoren eller den elektroniske dørmatten, bringer Jelena det på bane. Men Jelena har også kommet med en del forslag som ikke alltid er like nyttige, for eksempel det elektroniske pulsplasteret eller den helautomatiske kroppsvaskemaskinen. Datteren har advart Anne-Berit mot å kjøpe alle Jelenas nye tilbud. Hun mener Jelena får provisjon for ekstra salg, og at hun ikke alltid tenker på morens beste.

Etter fallet i fjor fant Anne-Berit frem til en rehabiliteringstjeneste på nettet. Den hadde fått gode omtaler av anmeldere og tidligere kunder. Like etter at avtalen var inngått, fikk hun tilsendt et treningsapparat som var satt opp til å registrere alle øvelsene hun skulle utføre. På skjermen kunne hun følge prestasjonen sin og se en sluttrapport over dagens innsats. Tjenesten ga også mulighet til å delta på fellestreninger med andre kunder via nettet flere ganger i uken.

I det siste har Anne-Berit begynt med nettdating. Det var Jelena som tipset om et slikt møtested for eldre, og det er faktisk ganske gøy. Nettstedet har bestemte regler man må følge. Hun har faktisk allerede fått en beiler som hun chatter med! Men det er ikke alltid hun forstår betydningen av korte meldinger, og hun vil ikke møte ham i virkeligheten ennå. Hun har heller ikke fortalt datteren om det.

Anne-Berit har ordnet seg greit. Hun har god økonomi, er i stand til å velge tjenester i markedet og har en datter som kan hjelpe henne. Men det er litt slitsomt å måtte finne og bytte tjenestetilbyder selv, samt å passe på at hun ikke blir lurt med på ting hun egentlig ikke trenger.

Scenario 3: Omsorgsdugnad

Mobilisering av eldre, familien og samfunnet

Dette har skjedd siden 2013

Etter flere år med overbelastning av de offentlige omsorgstjenestene startet regjeringen programmet Sammen for de eldre i 2020. Det oppfordret til en mobilisering av eldre og frivillige i alle kommuner. Tanken var å få friske eldre, de eldres familie og naboer, veldedige organisasjoner og andre frivillige med på et nasjonalt løft for å avlaste omsorgstjenestene. Programmet innebar nye økonomiske støtteordninger, som finansiering av frivillige prosjekter i kommunen. Programmet bidro også til at lokalsamfunnet, skolen og frivillige organisasjoner engasjerte seg på nye måter.

Samtidig valgte stadig flere kommuner å åpne markedet for tilbydere av omsorgstjenester. Alle aktørene ble underlagt strenge nasjonale krav til kvalitet og verdighet i tjenestene. Også utenlandske aktører kan nå bli godkjent som leverandører av helsetjenester for norske kommuner.

Det har også oppstått noen nye trender. Mange eldre deler på utgifter til bolig, helseomsorg og praktiske tjenester i hverdagen. Informasjonsteknologi brukes til å koordinere tilbud av og etterspørsel etter frivillige ressurser som IT-kompetanse, gartnertjenester eller sjåførtjenester.

Kommunens utvidede rolle

Kommunene har ansvaret for å sørge for at innbyggerne har et forsvarlig helsetilbud, og for å kontrollere kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene. Kommunene skal levere helsetjenester, administrere konsesjoner til private aktører og sørge for koordinering av frivillige organisasjoner.

Gunnar

Kommunen har hjulpet Gunnar med å få plass på et privat omsorgssenter for personer med demens. Gunnar har eget rom og bad og tilgang til en rekke fellesarealer tilrettelagt for sosiale aktiviteter, blant annet kantine og en flott utendørs hage. Han har mye glede av hagen og har ikke lenger så stort behov for å gå lange turer på egenhånd.

Gunnar har en klokke med sporingssensor. Når han er mer enn 500 meter unna senteret, utløses en alarm. Alarmen varsler først et nettverk av frivillige og deretter omsorgstjenesten. Den som befinner seg nærmest av de som er på vakt, får alarmen og går straks i gang med å lete. Sist Gunnar tok seg en lengre tur, kunne personen på vakt ringe til Gunnar og veilede ham hjem igjen via telefonen i klokken, selv om Gunnar var litt forvirret og ikke forstod hvor stemmen kom fra. Heldigvis trengte de ikke å sette i gang et fullt letemannskap den gangen.

I hele senteret er det installert smarthusteknologi som ivaretar beboernes sikkerhet. Men det er ikke så mange ansatte som jobber her, og de kan kun ta seg av de viktigste og tyngste oppgavene. Pårørende spiller derfor en sentral rolle i omsorgsarbeidet, og senteret har en egen pårørendegruppe som støtter og veileder hverandre.

Senteret, med fellesrom og spisesal, er åpent for alle og har blitt et populært møtested for pensjonister i området. Aktivitetsnivået er høyt. I bytte mot svært billige måltider bidrar frivillige eldre med matlaging, servering, rengjøring, organisering av kulturelle aktiviteter, turer og kurs og så videre. Slik sett er senteret nesten mer preget av alle de aktive gamle, enn av de demente som faktisk bor der.

Selv om Gunnar møter andre mennesker hver dag under fellesmåltidene, holder han seg mest for seg selv. Han deltar på svært få av de organiserte aktivitetene. Men han setter

stor pris på at skolebarna kommer på daglige besøk sammen med læreren sin for å gjøre lekser der. Ofte har de også tid til å drikke kakao og prate litt.

Gunnar er trygg, men ensom. Kommunen har plassert ham på et sikkert og godt sted der han har frihet til å drive på med sitt. Men på grunn av sin demens, har han begrenset glede av fellesskapet med andre, og han mangler eget initiativ til å være med på det som skjer. Siden han ikke har pårørende som kan hjelpe ham i gang, holder Gunnar seg mest for seg selv.

Kjell og Laila

Kjell og Laila bor sammen med sin sønn og familien hans. Familien hjelper dem med oppgaver i hverdagen, og dette får de omsorgslønn fra kommunen for. Sønnen og datteren er på jobb på dagtid, men hjelper paret om morgenen og kvelden. De er imidlertid litt slitne. Begge har fulltidsjobb og tar seg av og lager mat til både barna og (sviger)foreldrene.

Kjell har dårlig helse og kommer seg sjelden ut for å møte andre. Laila er fortsatt i forholdsvis god form. Hun går daglig på butikken for å handle, mosjonere og treffe naboene.

Kjell bruker sosiale medier aktivt. Han er blant annet tilknyttet kommunens eldrenett, der han hjelper andre med å velge og bruke ny teknologi. Kjells bidrag blir satt pris på, og andre eldre anbefaler ham videre. Han har nok å gjøre. Den tiden Kjell bruker på å hjelpe andre, kan byttes i tjenester som hagearbeid eller skyss for ham og Laila til eldresenteret en gang i uken.

Når Laila skal på butikken, går hun innom tre av naboene på veien. Hun trykker “OK” på en app på smarttelefonen hvis alt står bra til hos dem, og det gjør det som oftest. Hun kom litt i villrede her om dagen da hun fant en nabo liggende på gulvet med hoftebrudd. Men etter å ha klikket på “alarm”-knappen på smarttelefonen, kom hun i kontakt med noen som beroliget henne og forklarte hva hun skulle gjøre. Ambulansen kom etter fem minutter. Hun er glad for å kunne hjelpe naboene, men også for at hun får betalt i form av en time gratis rengjøring.

Kjell må følge et treningsprogram for å holde KOLS-plagene i sjakk. Han kan følge med på sin egen fremgang via en smarttelefon som er koblet til kroppssensorer som måler treningsøkten og pulsen hans. Kjell deler resultatene med fysioterapeuten, som tilpasser treningsprogrammet kontinuerlig. Kjells sønn har også tilgang til resultatene og oppmuntrer faren. Selv om Kjell ikke er helt komfortabel med sønnens innsyn, setter han pris på støtten. Kjell føler seg i bedre form og er mindre plaget av KOLS-symptomene.

Kjell deltar i et nettverk som holder ham aktiv. Selv om han har dårlig helse, kan Kjell bidra med teknologisk kompetanse. Han har en sentral rolle i samfunnet. Kjell har verken tid eller ork til å være mer sosial enn han er i dag. Laila møter naboene daglig på butikken, og hun bidrar ved å stikke innom de som ikke er så friske som henne. En dag vil hun kanskje være i samme situasjon selv.

Anne Berit

Anne-Berit har flyttet til en seniorleilighet i sentrum. Anne-Berit er sosial og treffer naboer og andre pensjonister i nærheten. De arrangerer ulike sosiale aktiviteter og turer. Naboene har gått sammen om å installere smartenheter og kameraer i hele bygningen. De deler også på å kjøpe vasketjenester, omsorgstjenester, fysioterapi og teknologisk hjelp.

Anne-Berit bruker TV-skjermen og holder kontakt med familien via video- og tale. Hun bruker sosiale medier aktivt for å holde seg oppdatert på hva som skjer med venner, i nyhetsbildet og i nettverkene hun er med i.

I flere år har Anne-Berit brukt fallsensorer og kroppssensorer som er integrert i klærne hennes. Dersom sensorene registrer fall eller uvanlig atferd eller fysiske målinger, utløses en alarm. Alarmen varsler automatisk den personen som har vakt, befinner seg nærmest og er mest egnet til å håndtere situasjonen. Naboene har laget en vaktordning for mindre alvorlige hendelser. De er ofte de nærmeste og kan ringe etter ambulanse eller kontakte omsorgstjenesten ved behov. Flere helsemålinger sendes direkte til omsorgstjenesten. Da Anne-Berit gled på badet i fjor, erfarte hun at hjelpen kom raskt. Det var imidlertid litt pinlig at der var Svein, som bor rett over gangen, som fant henne i en slik situasjon.

Etter lårhalsbruddet fikk hun rehabilitering via fysioterapitjenesten som hun og naboene betaler for. Det er frivillige studenter som prøver ut nye treningsprogrammer på dem. Muligheten til å måle effekten av treningsprogrammene gir studentene mulighet til å forbedre og skreddersy programmene. Anne-Berit liker variasjonen, selv om hun ikke møter fysioterapeutene i virkeligheten særlig ofte.

Anne-Berit er svært fornøyd. Hun har vært heldig som har kommet inn i et sosialt nettverk som fungerer godt. Rehabiliteringen går bra. Målet hennes er å kunne gå opp alle trappene til leiligheten. Det eneste som bekymrer henne, er hvordan og hvor resultatene av de fysiske målingene brukes.